Fine Francis og andre vakre spill

I spillverdenen – som i de fleste andre verdener – er det forskjell på kvaliteten både på selve spillet og på komponentene som venter i esken. For ikke å nevne regelboken. Det hender at spillanmeldere sukker “I’m gonna have to sleeve these” når de har prøvd noen runder med kort trykket på spinkelt papir. Og ikke alle er fornøyde med todimensjonale pappfigurer trykket oppi en plastfot – MINIATYRER (som naturligvis må males med nennsom hånd) er drømmen. Og regelbøker som selv erfarne spillere må kjempe seg gjennom kan være et stort aber.

Francis Drake er et eksempel på et spill hvor det er lagt mye kjærlighet i alt fra grafikk til komponenter. Når man skal ut og seile må man selvfølgelig ha et skikkelig skip – ikke bare en hvilken som helst meeple. Det får så være at Drake-skipene har litt lett for å velte. Vi lar oss distrahere av de tunge “edelsteinene” i tre ulike farger som vi får gjemme i hver vår skattekiste etter et tokt. Men hvor viktig er dette for spillopplevelsen?

Jovisst er det morsomt med de tunge sjetongene i Splendor og de selvlysende spøkelsene i Geister, Geister, Schatzsuchmeister. Gøy med en taktil opplevelse i tillegg til den sosiale og logikk-utfordrende. Man setter dessuten pris på å ha flott grafikk, farger og illustrasjoner å hvile øyet på når man likevel skal konsentrere seg om et spill, gjerne i timevis. Men det hjelper lite med glitrende og detaljerte brikker hvis ikke dynamikken i spillet og spillerne imellom fungerer. Et godt spill huskes gjerne for det som skjedde rundt bordet og for bevegelsen i det. Følelsen av hvordan nettet snører seg sammen mot slutten; når man begynner å ane konsekvensene av valgene man tok i begynnelsen. Følelsen av valgfrihet underveis – har man litt plass å boltre seg på? Heldigvis finnes det mer enn nok spill med alle mulige egenskaper å velge mellom – en del av gleden med å spille er jo at du kan prøve deg frem og få rede på hva som betyr mest for deg.

Comments are closed.